Eksklusivt intervju med Jim Bruce
Svært få mennesker har mestret Fingerstyle blues gitar som Jim Bruce. Hans timing og frasering er upåklagelig. Født i Sheffield, England. Jim Bruce har reist verden, bor og arbeider i Paris, USA, Tyskland og Danmark. Jim er en av de få master-gitaristene som også er en talentfull lærer.
Jim var snill nok til å gi DHBG et eksklusivt intervju.
Hva fikk deg til begynne å spille gitar?
Da jeg var 14 jeg hørte Dylans sang ganger er de en-forandrer "på radioen. Jeg kjøpte LP og hørte ikke Think Twice fingerpicked. Jeg var hektet - det var det jeg ønsket å gjøre. Ikke Think Twice var den første sangen jeg noensinne lærte. Jeg har aldri klimpret i det hele tatt, og jeg er ikke veldig god til det!
Fingerstyle blues er ikke alles kopp te. Hva tiltrakk deg til
stilen?
Etter å ha spilt folk til omkring 1973, hørte jeg en fyr i en klubb i Nord-England lek Kat s Rag. Det var enkelt i forhold til noen av de ting jeg spilte, men det var denne flotte synkoperinger om det. Kort tid etter flytting ned til London, fant jeg noen gamle Biograph Blake album og låst meg bort i 5 timer om dagen, for omtrent et år, før jeg kunne spille det! Jeg antar det har alltid vært utfordringen som tiltrekker meg.
Hva er det verste konserten du noen gang spilt?
Det er en tøff en - det er så mange! Jeg kan huske å spille på London Underground i timesvis gjør ingenting. Jeg fortsatt spille på gaten, fordi jeg liker følelsen av det, men tilbake da jeg ønsket å bli lagt merke til, ikke ignorert. Det var også fint å spise, nå og igjen!
Bad spillejobber var normalt i bråkete barer, når ingen lytter i det hele tatt. Heldigvis trenger jeg ikke å gjøre dette lenger - jeg kan velge hvor jeg spiller.
Funnily, da jeg var liten, var den verste konserten også den beste. Jeg spilte en sang og klubben eier ikke liker det - han ville Land. Det var tradisjon i Storbritannia på den tiden til å betale artistene hvis forkastet dem, så jeg fikk betalt og hadde en fin kveld et annet sted!
Din stil er rett fram med en Blind Lemon følelse. Hvem andre påvirket deg?
Jeg spilte bare komplisert ragtime i flere år - Blake ting og Scott Joplin filler. Jeg har aldri brydd seg med blues i E eller A, som jeg trodde de var for enkle.
Selvfølgelig, senere innså jeg min feil. Jeg så en film med Lightnin 'Hopkins, som ikke spiller noe veldig komplisert, men teknikken og strømmen var helt fantastisk. Kanskje vi trenger tid til å modnes. Som en ung, jeg ville bare vise hvor god jeg var.
Uansett hvor godt vi spiller, vil ingen av oss noensinne matche opp til de gamle gutta. Men vi kan innlemme sine teknikker til musikken vår og betaler hyllest. Takk til Blake, Blind Boy Fuller, Lightnin 'Hopkins, Mance Liscomb, Floyd Council, Scrapper Blackwell, Reverend Gary Davis og mange, mange flere ...
DHBG: Hva fikk du begynne å spille gitar?
Jim Bruce: Da jeg var 14 jeg hørte Dylan synge TimesThey Er a-forandrer "på radioen. Jeg kjøpte LP og hørte ikke Think Twice fingerpicked. Jeg var hektet - det var det jeg ønsket å gjøre ikke Think Twice var den første sangen jeg noensinne lærte.. Jeg har aldri klimpret i det hele tatt, og jeg er ikke veldig god til det!
DHBG: Fingerstyle blues er ikke alles kopp te. Hva tiltrekkes du av stilen?
Jim Bruce: Etter å ha spilt folk til omkring 1973, hørte jeg en fyr i en klubb i Nord-England lek Kat s Rag. Det var enkelt i forhold til noen av de ting jeg spilte, men det var denne flotte synkoperinger om det. Kort tid etter flytting ned til London, fant jeg noen gamle Biograph Blake album og låst meg bort i 5 timer om dagen, for omtrent et år, før jeg kunne spille det! Jeg antar det har alltid vært utfordringen som tiltrekker meg.
DHGB: Hva er den verste konserten du noen gang spilt?
Jim Bruce: Det er en tøff - det er så mange! Jeg kan huske å spille på London Underground i timesvis gjør ingenting. Jeg fortsatt spille på gaten, fordi jeg liker følelsen av det, men tilbake da jeg ønsket å bli lagt merke til, ikke ignorert. Det var også fint å spise, nå og igjen!
Bad spillejobber var normalt i bråkete barer, når ingen lytter i det hele tatt. Heldigvis trenger jeg ikke å gjøre dette lenger - jeg kan velge hvor jeg spiller.
Funnily, da jeg var liten, var den verste konserten også den beste. Jeg spilte en sang og klubben eier ikke liker det - han ville Land. Det var tradisjon i Storbritannia på den tiden til å betale artistene hvis forkastet dem, så jeg fikk betalt og hadde en fin kveld et annet sted!
DHGB: Din stil er rett fram med en Blind Lemon følelse. Hvem andre påvirket deg?
Jim Bruce: Jeg spilte bare komplisert ragtime i flere år - Blake ting og Scott Joplin filler. Jeg har aldri brydd seg med blues i E eller A, som jeg trodde de var for enkle.
Selvfølgelig, senere innså jeg min feil. Jeg så en film med Lightnin 'Hopkins, som ikke spiller noe veldig komplisert, men teknikken og strømmen var helt fantastisk. Kanskje vi trenger tid til å modnes. Som en ung, jeg ville bare vise hvor god jeg var.
Uansett hvor godt vi spiller, vil ingen av oss noensinne matche opp til de gamle gutta. Men vi kan innlemme sine teknikker til musikken vår og betaler hyllest. Takk til Blake, Blind Boy Fuller, Lightnin 'Hopkins, Mance Liscomb, Floyd Council, Scrapper Blackwell, Reverend Gary Davis og mange, mange flere.
DHBG: Hvor mange gitarer eier du? Hva er de?
Jim Bruce: De kommer og går. Jeg spiller hard, og ikke egentlig tror at en utrolig kostbar gitar vil gjøre deg spille bedre. Ofte når jeg spiller et sted, sier folk «Flott lyd - hva er det gitar? Det spiller egentlig ingen rolle - en god gitar bare gjør det litt enklere for deg, det er alt. For øyeblikket har jeg en Vintage VE300, med Shadow elektronikk og tuner (for gaten), en arie, som jeg har hatt i 35 år, og en Martin 000 × 1
DHBG: Har du noen tips for nybegynnere spillere?
Jim Bruce: Selvfølgelig, ta det rolig. Se på det grunnleggende, slik som de vekslende tommel mønstre og praktisere dem til du kan spille dem i søvne! Bygge videre på de sterke grunnleggende og gradvis øke kompleksiteten i sangene du takle.
Gitarspillere fremgang i nivåer, noen ganger stikker på et nivå av kompetanse i noen tid før bryte gjennom til den neste. Øv en time om morgenen, uansett hva, og deretter på kvelden. Ikke passer den inn, men passer alt annet rundt det. Hvis du må stå opp tidligere, eller gå til sengs senere, så gjør det.
DHBG: Takk, Jim
Jim Bruce: En nytelse.
Kategorier: Artister Tags:
Robert Johnson Beats Djevelen?
Her er noen kort opptak av noen som ser ut akkurat som Robert Johnson. Opptakene ble filmet i 1942. Johnson døde i 1938.
Filmen ble avdekket ved en gentleman kjent som Tater Red, som hadde en Kickin 'radioprogram i Memphis for en stund. Han eier en butikk der han selger voodoo ting til turister på Beale Street.
Jeg vil si det var jut dumhet bortsett fra en ting - se på de hendene når han spiller som gitar.
Nah, kan det ikke være Robert Johnson.
Bare kunne ikke være.
Kunne det?
Kategorier: Artister Tags: Robert Johnson
Mississippi John Hurt: herren av Blues
På en rett rygg stol, med sin filthatt på,
Han pirret vår fancy med sin "Avalon".
Og alle går ned på MacDougle Street,
Cocked hodene og lytte til tappin 'føtter.
Tom Paxon
På en rett rygg stol, med sin filthatt på,
Han pirret vår fancy med sin "Avalon".
Og alle går ned på MacDougle Street,
Cocked hodene og lytte til tappin 'føtter.
Tom Paxon
Med sin sjenert smil og upåklagelig stil, Hurt Mississippi John endeared seg til generasjoner av bluesartister og fans. Mr. Hurt innspillinger for Okeh Records var kommersielle svikt i slutten av 20-tallet og tidlig 30-tallet. Han jobbet som sharecropper inntil 60 tallet da en musikkforsker ved navn John Hoskins hørt Hurt regnskapsmateriale og "oppdaget" ham i hjembyen Avalon, Mississippi.
Han drepte dem på Newport Folk Festival i 1964 og fortsatte med å få sine bare skyldes spille kaffehus, festivaler og konserter til sin død i 1966.
Hans musikk virker enkelt før du prøver å spille det. Det finnes elementer av sin spesielle måte og humor i alt han gjør. Han er en gentleman i den sanneste betydning av ordet.
Det er fint å tenke at et sted, er Mississippi John sitter på en veranda plukke bluesen og slikke sol.
Hvil lett, Hurt Mr..
Gjør meg en pall på gulvet Tab
Kategorier: Artister Tags:
Blind Lemon Jefferson: The Harbinger of Rock and Roll
Det er ikke noe subtil om Blind Lemon Jefferson musikk. Han bringer bare det og lar chips fall; ingenting, men rett frem hard-driving gutbucket blues.
Han kom fra Wortham, Texas, hvor han er gravlagt. Jefferson spilte på gatehjørner for endring og klarte å bruke det grunnlaget å bygge en vellykket platekarriere. Ikke mindre en persons enn T-Bone Walker hevder å ha ført Blind Lemon på gata. Både Lightnin 'Hopkins og Muddy Waters hevder å ha blitt undervist av ham.
Han spilte for Paramount, der han følte han ble snytt for penger, og sannsynligvis var. Samtidige sier at han var svak for kvinner og vin. Den eneste bevarte bilde av ham kan ikke engang være ham.
Han døde i Chicago i 1929. Noen sier han ble forgiftet av en sjalu ektemann. Noen sier han frøs i hjel. Ingen vet.
Hans musikk er gjentatt av Doc Watson, BB King, Johnny Winter, Stevie Ray Vaughn, Carl Perkins, The Beatles, og alle barna som noensinne plukket opp en gitar og drømte om å spille blues.
Hans grav var umarkert til 1967, før noen tenkte å sette en Texas historisk markør hvor hans grav kan ha vært. I dag har han en granittstein og en komité for å se at hans grav holdes ren i det som nå heter Blind Lemon Memorial Cemetery.
Hans bidrag til amerikansk musikk er grenseløs.
Det er ikke noe subtil om Blind Lemon Jefferson musikk. Han bringer bare det og lar chips fall; ingenting, men rett frem hard-driving gutbucket blues.
Han kom fra Wortham, Texas, hvor han er gravlagt. Jefferson spilte på gatehjørner for endring og klarte å bruke det grunnlaget å bygge en vellykket platekarriere. Ikke mindre en persons enn T-Bone Walker hevder å ha ført Blind Lemon på gata. Både Lightnin 'Hopkins og Muddy Waters hevder å ha blitt undervist av ham.
Han spilte for Paramount, der han følte han ble snytt for penger, og sannsynligvis var. Samtidige sier at han var svak for kvinner og vin. Den eneste bevarte bilde av ham kan ikke engang være ham.
Han døde i Chicago i 1929. Noen sier han ble forgiftet av en sjalu ektemann. Noen sier han frøs i hjel. Ingen vet.
Hans musikk er gjentatt av Doc Watson, BB King, Johnny Winter, Stevie Ray Vaughn, Carl Perkins, The Beatles, og alle barna som noensinne plukket opp en gitar og drømte om å spille blues.
Hans grav var umarkert til 1967, før noen tenkte å sette en Texas historisk markør hvor hans grav kan ha vært. I dag har han en granittstein og en komité for å se at hans grav holdes ren i det som nå heter Blind Lemon Memorial Cemetery.
Hans bidrag til amerikansk musikk er grenseløs.
Last ned kategorien for å Matchbox Blues.
Kategorier: Kunstnere og Guitar Tabs Tags:
Oppmerksomhet Utføre bluesartister
Hvis du er interessert i å være en del av den 25. årlige Arkansas Blues & Heritage Festival i 2010, kan du sende informasjon sammen med en CD til følgende adresse:
ABHF Music komité
PO Box 118
Helena, 72 342 AR
Kategorier: Artister Tags:
